Lesebloggteori 1
Episke tekster: fra det greske ordet epos, som betyr fortelling. Den har røtter langt tilbake i tid, først i muntlig form, så skriftlig. En episk tekst er en tekst med handling. Vi har to dominerende sjangre i dag: roman og novelle.
Forteller og synsvinkel
Forteller: den eller de som forteller fortellingen! Fortelleren er ikke forfatteren. Forfatteren er skaperen av teksten, og står utenfor teksten.
Fortelleren er en del av teksten, og er en sentral del av hvordan leseren opplever teksten. Det kan finnes flere fortellerstemmer i en tekst. Men forfatteren må velge hvilken roller forteller skal ha i teksten:
Personal forteller: er når fortelleren er en av personene i handlingen. I dette eksempelet er jeg-personen "Så lenge jeg kan huske, hadde vi lett etter mor. Det var jeg og far, og vi lette etter mor". Når fortelleren er "jeg" i tekst, kaller vi det for jeg-forteller eller førstepersonsforteller.
Autoral forteller: fortelleren behøver ikke å delta i handlingen, men kan stå utenfor handlingen og forteller om personene og det som skjer. Omtaler oftest personene i tredjeperson, som "han", "hun" eller med navn. En slik fortellerstemme kaller vi tredjepersonsforteller.
Allvitende forteller: er når forteller går inn i tankene og handlingene og bevisstheten til de ulike personene i handlingen, og forteller om det som skjer. Dette kaller vi for en allvitende forteller, som vet alt om personene, og kan gå inn og ut av tanker og handlinger. En tekst med allvitende forteller har ofte vekslende synsvinkel.
Synsvinkel: er det blikkfanget eller perspektivet som handlingen blir sett fra. Hvem som er forteller i teksten avgjør derfor synsvinkelen. Når fortelleren er personal, vil synsvinkelen begrenses til den ene personenes opplevelser.
Refererende synsvinkel: synsvinkelen er som en "flue på veggen", og kalles refererende. Fortellerstemmen betrakter handlingen utenfra, og inntar en objektiv rolle.
Vekslende synsvinkel: nemlig at man veksler mellom å se historien gjennom øynene til ulike personer i fortellingen. Henger oftest sammen med en allvitende fortellerstemme.
Personskildring og miljøskildring
Personskildring: i en tekst er dette ytre og indre egenskaper ved personene i fortellingen. Det er også interessent å undresøke hvilke metoder forfatteren har brukt for å få fram personligheten.
Personskildring utenfra: personen kan bli skildret utenfra av fortellere. "Det alvorlige blå blikket hennes. Den hvite blusen med det tynne halskjedet i halsen". Legg merke til de konkrete detaljene i skildringen.
Indirekte personskildring: personen skildret inndirekte. Det er person tenker, gjør eller sier, avslører mye om personen. "Støkket i han ved berøringen av kinnet hennes, gåsehuden. Glatt, tørt og varmt lukter det av hennes under kastanjehåret, som kiler han i nakken". Vi lesere forstår at det finnes voldsomme følelser i gutten. Men vi forstår det ved måten han reagere og sanser på, ikke ved at fortelleren beskriver dette direkte.
Dialog eller replikkveksling: teksten veksler ofte mellom referat og scene. Under replikkvekslingene/dialogene (scene) er ikke fortellere lenger en beretning (referat) om noe som har skjedd/skjer. Men personene trer direkte fram for oss, som på en scene. Replikkene avslører hvem personene er.
Miljøskildring: teksten forteller om stedet og omgivelsen der handlingen foregår. Skildringene av miljøet setter sitt preg på hele teksten. For eksempel kan miljøet fremstå som lyst og vennlig, eler tungt og trykkende. Miljøskildringene forteller ofte noe om hvem personene er, og om hvilken bakgrunn de har.
Bruken av miljøskildring er ulik i ulike tekster. Er miljøet i din tekst skildret detajert, eller bare antydet? Hvilken uttrykksmidler bruker forfattern for å skildre miljøet; hvordan er bruken av adjektiv og andre ord? Hvordan fortller miljøet om bagrunnen til personene? Er miljøet et bilde på noe annet enn bare omgivelser? Skaper miljøskildringene er viss stemning som preger hele teksten?
Forteller og synsvinkel
Forteller: den eller de som forteller fortellingen! Fortelleren er ikke forfatteren. Forfatteren er skaperen av teksten, og står utenfor teksten.
Fortelleren er en del av teksten, og er en sentral del av hvordan leseren opplever teksten. Det kan finnes flere fortellerstemmer i en tekst. Men forfatteren må velge hvilken roller forteller skal ha i teksten:
Personal forteller: er når fortelleren er en av personene i handlingen. I dette eksempelet er jeg-personen "Så lenge jeg kan huske, hadde vi lett etter mor. Det var jeg og far, og vi lette etter mor". Når fortelleren er "jeg" i tekst, kaller vi det for jeg-forteller eller førstepersonsforteller.
Autoral forteller: fortelleren behøver ikke å delta i handlingen, men kan stå utenfor handlingen og forteller om personene og det som skjer. Omtaler oftest personene i tredjeperson, som "han", "hun" eller med navn. En slik fortellerstemme kaller vi tredjepersonsforteller.
Allvitende forteller: er når forteller går inn i tankene og handlingene og bevisstheten til de ulike personene i handlingen, og forteller om det som skjer. Dette kaller vi for en allvitende forteller, som vet alt om personene, og kan gå inn og ut av tanker og handlinger. En tekst med allvitende forteller har ofte vekslende synsvinkel.
Synsvinkel: er det blikkfanget eller perspektivet som handlingen blir sett fra. Hvem som er forteller i teksten avgjør derfor synsvinkelen. Når fortelleren er personal, vil synsvinkelen begrenses til den ene personenes opplevelser.
Refererende synsvinkel: synsvinkelen er som en "flue på veggen", og kalles refererende. Fortellerstemmen betrakter handlingen utenfra, og inntar en objektiv rolle.
Vekslende synsvinkel: nemlig at man veksler mellom å se historien gjennom øynene til ulike personer i fortellingen. Henger oftest sammen med en allvitende fortellerstemme.
Personskildring og miljøskildring
Personskildring: i en tekst er dette ytre og indre egenskaper ved personene i fortellingen. Det er også interessent å undresøke hvilke metoder forfatteren har brukt for å få fram personligheten.
Personskildring utenfra: personen kan bli skildret utenfra av fortellere. "Det alvorlige blå blikket hennes. Den hvite blusen med det tynne halskjedet i halsen". Legg merke til de konkrete detaljene i skildringen.
Indirekte personskildring: personen skildret inndirekte. Det er person tenker, gjør eller sier, avslører mye om personen. "Støkket i han ved berøringen av kinnet hennes, gåsehuden. Glatt, tørt og varmt lukter det av hennes under kastanjehåret, som kiler han i nakken". Vi lesere forstår at det finnes voldsomme følelser i gutten. Men vi forstår det ved måten han reagere og sanser på, ikke ved at fortelleren beskriver dette direkte.
Dialog eller replikkveksling: teksten veksler ofte mellom referat og scene. Under replikkvekslingene/dialogene (scene) er ikke fortellere lenger en beretning (referat) om noe som har skjedd/skjer. Men personene trer direkte fram for oss, som på en scene. Replikkene avslører hvem personene er.
Miljøskildring: teksten forteller om stedet og omgivelsen der handlingen foregår. Skildringene av miljøet setter sitt preg på hele teksten. For eksempel kan miljøet fremstå som lyst og vennlig, eler tungt og trykkende. Miljøskildringene forteller ofte noe om hvem personene er, og om hvilken bakgrunn de har.
Bruken av miljøskildring er ulik i ulike tekster. Er miljøet i din tekst skildret detajert, eller bare antydet? Hvilken uttrykksmidler bruker forfattern for å skildre miljøet; hvordan er bruken av adjektiv og andre ord? Hvordan fortller miljøet om bagrunnen til personene? Er miljøet et bilde på noe annet enn bare omgivelser? Skaper miljøskildringene er viss stemning som preger hele teksten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar